sjefsberta.com

Dette er ett gjeste-innlegg fra en ung blogger ved navnet Maria Kristine. Hun skriver mye om egne følelser og hvordan hun opplever ting i sin hverdag som aleneforsørger og som ung kvinne på søken etter kjærligheten.

http://vesleheder.blogg.no/

Uff….

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg må åpne et blogg innlegg med det ordet. Virker som det aldri tar slutt.

«Jeg vet du ikke vet det selv. Men hadde du visst hvor mye så enkle ord fra deg faktisk sårer meg. River ut hjertet mitt og knuser det og alene blir jeg stående å plukke opp bitene, og ingen er overhodet klar over hva som berører meg. Jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne fortalt deg dette men jeg tør ikke og jeg tviler på at jeg noen gang blir tøff nok til å gjøre det.

I dine øyne er vi kun gode venner og du aner ikke at hver gang du sitter ved siden av meg og fortelle meg ting som plager deg og når jeg ser i øynene dine at du har det vondt så gråter jeg inni meg og bare vil ta rundt deg og fortelle deg at jeg er her og at alt vil bli bra. Men jeg får aldri gjort det fordi jeg ikke tør.

Når du er i nærheten så skriker hjertet mitt og kroppen min etter deg men du hører det ikke.

Fordi det ikke er mulig at du skal høre det, fordi ordene som lengter etter å komme ut ikke klarer å finne veien og riktig måte og komme ut på. Jeg spør meg selv : hva skal jeg gjøre? Hvor lenge skal jeg sitte slik? Har det ikke holdt på lenge nok?

Eneste svaret jeg sitter igjen med hver gang er : Ta motet til deg, den som intet våger intet vinner.

Men faen, jeg vet du vil gi meg svaret jeg ikke ønsker og jeg er ikke sterk nok til å takle det. Da vil jeg heller sitte slik som nå en å få det bekreftet det jeg hele tiden frykter.

Jeg ønsker ikke bare være ei venninne, jeg vil ikke dele deg med noen. Det eneste jeg ønsker er å kunne få være den ene som får ha deg for meg selv. Den ene som kan få deg til å si : Beklager men jeg har ei som venter på meg hjemme.

Men det skjer ikke, det vet jeg. Du er en person som trenger friheten sin og muligheten rundt seg. Den muligheten klarer ikke jeg å stoppe. Jeg sitter å hører på deg og smiler og enig hver gang du prater om det men hadde du bare visst at de gangene så knuses jeg innvendig men jeg viser det ikke fordi jeg prøver alt jeg kan å være ei god venninne.

Det krever så mye styrke og energi fra meg at jeg ikke lenger vet hvor jeg skal finne den styrken og energien for den er brukt opp og jeg leter inni meg så lang jeg kan men jeg finner ikke mere.

Sitter om kvelden og føler at jeg ikke lenger vet hva jeg skal gjøre fordi øynene mine er for såre til å felle en eneste tåre til og kroppen min er for sliten til å lete de frem.

Jeg vil bare hyle men vet at ingen vil høre meg.

Ønsker du kunne sittet hos meg når jeg kommer inn døra og ta meg i mot, at du kunne tatt rundt meg og fortalt meg alt jeg ønsker å høre.

Hjertet mitt dunker fortere og gjør enda mere vondt når en stemme sier til meg at dette ikke kommer til å skje.

Hvorfor kan du ikke bare lese tankene mine og fortelle meg at du har det på samme måten og at alt kan ordne seg om vi gjør dette sammen.

Jeg ville stått ved din side uansett hva som hadde skjedd. Trøstet deg når du trengte det, sagt de rette ordene når du hadde trengt å høre dem. Ligget inntil deg om natten når du hadde ønsket det.

Jeg ville gått gjennom ild og vann for deg for at du skulle hatt det bra. Holdt tårene dine for meg selv når du hadde vist meg dem, tatt deg i mot når du føler at du faller og ikke klarer mere.

Hvorfor vil du ikke slippe meg innpå, gi meg tilliten så jeg kan bevise for deg at jeg aldri vil deg noe vondt og aldri ønsker å såre deg.

Hjertet mitt følger deg på den lange veien mot det rette, men dessverre så vet jeg at jeg aldri blir den rette og det må jeg finne en måte å klare å leve med uansett hvor vondt det gjør meg. Men jeg ønsker deg kun det beste i livet ditt. Håper du vet det og kan tro og stole på det jeg sier.»

Jeg elsker et menneske som ALDRI kommer til å elske meg <3

Enda en gang har jeg fått blomster, men vet fortsatt ikke hvem jeg skal takke for dem. Men uansett “tusen takk”

Det er både vondt, vanskelig og godt på samme tid, å forelske seg i voksen alder.

Mye av det som er vondt å vanskelig står man faktisk for selv, det er det usikkerheten som gjør. Og usikkerheten kommer gjerne opp rundt tidligere erfaringer i livet.

Det er nok litt lettere å være 15 år og forelsket, enn å bli det i voksen alder.

Man har også masse andre spørsmål  i hode som voksen enn man har som 15 åring, for når man er 15 år så har man allerede ett bilde oppe i hode om hvordan ting skal bli eller være.

Som voksen, så vet man at slik blir det nok dessverre veldig skjelden.

Som voksen, så har man som regele en del bagasje, som kan virke mer ødeleggende enn det gjør godt. Bagasje som skaper frykt for å tabbe seg ut og skremme noen bort.

Man har masse spørsmål  ettervært som følelsene blir vekket til live og det største problemet som kan dukke opp, er at man ikke tør å konfrontere den andre parten om hva man føler og at man kanskje lurer på hvor man står.

Vi har alle behov for å vite hvor vi  er på vei og om vi går alene eller sammen med den personen man har følelser for.

Min taktikk er:  Når jeg får misstanke om at følelser kommer til å se dagens lys “kveler” følelsene ved fødtsel, rett å slett for å slippe å bli såret. Jeg stenger meg totalt, jeg har ingen ønske om å bli såret og på den måten ødelegger jeg for meg selv.

Jeg tror at en bekjennelse av min spirende forelskelse  vil skremme den andre parten slik at den vil bli borte og på den måten lurer jeg meg selv til å tro, at vis jeg ikke spør eller konfronterer så slippet jeg å bli såret. Men det er jo ikke riktig, mange sier til meg “er det ikke bedre å få vite nå og kanskje ikke få det så vondt, enn å vente til følelsene er enda sterkere og man kanskje blir helt knust”?

Jo det er jo det, men når man er livredd for svaret og nesten får angst når man tenker på det. Ja da er det lettere og bare la det være og la ting fortsette. Men dette er helt feil og er mer ødeleggende enn det er bra for begge parter.

Hva med bare å si “jeg er glad i dag” og ta det som kommer. Alle har behov for å vite at man blir satt pris på om man er 15 eller 50.

Vi mennesker er  avhengi av kjærlighet for å kunne overleve, ensomheten er det ingen av oss som ønsker å se i øynene.

Så husk, neste gang du er sammen med noen som du selv mener betyr noe for deg.  Si det til han/henne “jeg er glad i deg” Jeg kan love det at du vil glede noen og kanskje gi en person svar på noe som har vært ett spørsmål for han/henne, men som aldri har blitt stilt.

Dette innlegget blir kanskje litt personlig, da jeg skriver ut fra egen erfaringer. Grunnen til dette innlegget, er såre enkel.

De som kjenner meg, om de har kjent meg nesten hele livet eller de er Venner som har kommet til de siste årene. Har jo fått ett lite innsyn i mitt liv og min fortid.

For det er en ting som jeg har lært meg de årene jeg har vandret rundt på denne jord, så er det at fortiden kan du aldri klare å gjemme helt bort.

Felles spørsmål fra de som vet mye eller noe er det “hvordan takler du dine vanskelige og vonde minner?”

Gode og dårlige minner kommer til forskjellige tider i livet.

En dag er de er sammen med oss og den neste, glemt, for så å bli kalt tilbake på et senere tidspunkt.

Noen minner forekommer ofte, spesielt de traumatiske.

Folk snakker om å bli “plaget” av sine minner og følelser.

Et sørgelig minne kan oppleves fysisk som smerter, smerter og utmattelse.

En forklaring er at når ett intenst minne er aktivert, sender hjernen signaler via kjemikalier som er plukket opp av reseptorer som finnes på overflaten av cellene våre.

Kroppen kan faktisk være i stand til å lagre de kjemiske spor av minner i muskelvev, som når de stimuleres, kan aktivere sterke følelser.

Dårlige minner oppstår ofte når vår emosjonelle tilstand allerede er kompromittert – når du føler deg nedfor, stresset eller trett.

Vi har en tendens til å huske ubehagelige ting når vi allerede er redd eller engstelig  fordi det er slik vi var da de skjedde.

Fysiske gjenstander kan også utløse minner.

Vi tar ofte vare på ting vi ønsker å spare til våre barn – så de vil huske.

Å kvitte seg med gamle ting er ofte komplisert av den grunn at det er minner knyttet til dem.

Særlig smertefullt kan være eiendeler av en elsket en som har gått bort.

Men de kan også være trøstende, bringer tilbake gode minner.

Minner kan være gnist av kreativitet – inspirerende for oss å skrive romaner og dikt, male bilder eller live opp rundt sosiale sammenkomster med gode historier – men de kan også føre oss til noen mørke steder .

Hvis vi ikke klarer og behandle dem på en sunn måte, kan tidligere traumer, sykdom, overgrep, katastrofer eller tragedie føre til varige minner emosjonelle og atferdsmessige problemer, så vel som fysisk sykdom.

Når vi blir overveldet med subjektive minne og følelser, hvordan kan vi best opprettholder vår objektivitet?

Her er noen enkle tips på hvordan jeg takler de fleste av mine vanskelig og vonde minner.

Innse at minnet er historie. Vi studerer historien for å lære om vår verden, og oss selv og, aller viktigst, å unngå å gjenta tidligere feil. Uten minne, ville vi gjenta de samme feilene om og om igjen.

La fortiden for å være fortid. Å være bevist av øyeblikket kan hjelpe deg å overvinne anger, sorg eller frykt brakt videre av ubehagelige minner.

Hold en journal. Skrive ut tanker og følelser kan være terapeutisk, du kan jage minnet eller forstår hvorfor det påvirker deg.

Lytt til hva du forteller deg selv. Traumatisk minner skape negative tanker. Prøv å bytte ut disse negative tankene med mer oppmuntrende tanker.

Hvis et minne jager deg, skal du ikke være hard mot deg selv. Det kan være et tegn på at du trenger mer tid til å gro. Gi deg selv denne tiden.

Engasjer deg i sunn atferd og etablere gode rutiner, for eksempel spise sunne måltider til regelmessige tider og tren gjerne også. Du bør kanskje vurdere å ta fri fra kravene til daglige liv å fokusere på aktiviteter du virkelig liker.

Face minnet Noen ganger kan det være nyttig å gå til det stedet man knytter til de vanskelig minne, enten det er en grav, minnestedet eller kirke, eller til og med der overgrepene skjedde,  det kan hjelpe på  helbredelsen og / eller Sorgprosessen.

Kjenn din egen historie Hvordan har du kommet opp i vanskeligheter i fortiden? Hva fungerte og hva fungerte ikke? Unngå de tingene som ikke fungerte så bra, og vurdere hvorvidt det som utløste det kan legges til din nåværende situasjon.

Kommunisere be om støtte fra folk som vil lytte og vise empati. Hvis du har begrenset støtte system, vil du kanskje oppsøke en støttegruppe for å dele med mennesker som har hatt lignende erfaringer.

Få hjelp hvis du tror du trenger det Hvis du er bekymret for at dine reaksjoner kan forstyrre for mye med det daglige livet ditt , snakke med fagpersonell innen for dette emnet eller fastlegen din, slik at du kan henvises videre. De kan ha ideer for mestring som du selv kanskje ikke har tenkt på.

Tilslutt vi jeg gjerne si

“ikke døm meg, når du ikke vet.

Ikke tro du vet, når du aldri har blitt fortalt.

Ikke gi meg håp, vis du er usikker på om du kan takle.

Ikke prøv å endre på meg, det er dette live jeg kjenner og som jeg kommer til å leve. ”

Husk alle mennesker som har blitt utsatt for noen som helst form for overgrep,seksuelt eller voldelig, eller vanskjøtsel som barn eller som voksen er et offer.  De er mennesker akkurat som deg som ikke har opplevd slike ting, de ha bare litt mer bagasje og ta med seg igjennom livet.

I have no words after watching……

If you drive a car or not.
Take time to watch this video, it will give everyone something to think about.
An accident can happen so very quickly, and it can happen all of us.
And unfortunately, it can in many cases end in death for those involved.
When I saw this video the first time, I cried.
It has an important message, in more ways than one. It tells you that you should think twice before you drive like a maniac.
But you must also remember that there are some who love you and expect you to come home, just as whole as you were when you left.

So please drive carefully, for your own sake but also for others.

I have personally experienced sitting with a little boy in my arms, who died on the E18, because his father was driving carelessly. There is no pleasant memories you take with you when you go home and see your own children who sleep safely in their beds.
One is reminded that life is so fragile

I have someone I love and who I want to be with until I get old

I think about you all day.
I dream about you at night.
I enjoy every little touch, every little moment.
I miss you when I’m not near you.
I get hurt when I say goodbye and go home.
I get butterflies in my stomach when we meet.
I do not know where we are headed, or where we end.
But I want to enjoy every moment I’m allowed to be with you.
Because you’ve touched something in me and when I think about you I smile.

Jeg vil få takke den personen som i igjen har sendt meg flotte roser. Blomstene hang på døren min da jeg kom hjem.

Det som er så synd er at jeg ikke vet hvem som har sendt meg blomster, litt leit da jeg ikke kan rette en takk direkte til personen som tenker på meg.

Men hvis du leser dette, tusen takk for flotte blomster og oppmuntrende ord på en regntung dag.

This is the first day of the rest of my life, no more turning around to look at the past. Now there is only one way to go and it is into the future:)))

Dette er dagens motto og det skrev jeg ned ved kjøkkenbordet i dag morges.

Av en enkel grunn og det er den, dagen i dag 10 Juni 2010 er den første dagen i resten av mitt liv.

Det kom til ett punkt i livet da man stopper opp å ser seg rundt og spør seg selv “er det dette jeg vil? Er det sånn jeg vil ha det?”

Jeg kom til det punktet egentlig for lenge siden, men uten mot eller krefter til og gjøre noe med det valgte jeg og fortsette på den stien jeg tidligere hadde valgt å gå.

Men mine svar til meg selv på disse spørsmålene var “Nei og Nei” enkelt og greit.

Men hvem får gjort noe med det? Jo enkelt det er bare en person og det er MEG!

Så da bestemte jeg meg i samarbeid med en veldig nær venninne og rett og slett starte livet på nytt.

Dagen er tilfeldig, ingen spesiell tilknyttning til Torsdag 10 juni 2010.

Men fra i dag er det en spesiell dag, det er den dagen jeg valgte å starte på nytt.

Det er den dagen jeg ikke lenger skal snu meg å se på fortiden og få vondt inn i meg, men nå skal jeg gå bare en vei og det er inn i fremtiden.

Og det gjør jeg sammen med mine barn, barnebarnet og mine venner.

Det første jeg gjorde som jeg aldri før har gjort, fordi stoltheten min har vært for stor til å gjøre det. Jeg tok i mot en utstrakt hånd fra en Venn, en hånd min venn har holdt strukket ut leeeeeenge.

Med tållmodighet som er unik, valgte min Venn å la denne hånde få være utstrakt til jeg selv valgte å ta den, ja det tok sin tid men plutselig forsto jeg at jeg trengte det.

Og det var en god følelse da jeg takke ja til hjelp og en byrde falt fra mine skuldre, en byrde som fort kunne kostet meg meget dyrt.

Vi trenger alle Venner, noen venner er bare venner men så har du de som er VENNER! Det er de som ikke har noen baktanke når de sier “trenger du hjelp” eller “ ring meg uansett når på døgnet det måtte være, jeg er der for deg” eller “ jeg både ser og kan føle at du har en dårlig dag, vil du snakke om det?” Og jeg er velsignet med noen sånne VENNER.

Det er en rar følelse og tenke på at jeg faktisk nå ikke bare har bestemt meg for å lukke ett “kapittel” Men faktisk har jeg valg å lukke en hel “bok” og finne frem en ny med bare blanke ark.

Jeg mener ikke at man skal slette minnene, verken de gode eller de vonde. Minnene vil altid være der uansett. Men vi kan styre dem litt mer.

Kanskje være litt vågal og bryte litt med gamle tradisjoner og vaner.

Da jeg sto opp i dag, gjorde jeg alt i motsatt rekkefølge, jeg tvang meg selv til å bryte gammelt mønster og skru av “autopiloten.” For mange av oss går på “autopilot” mange gjør det faktisk nesten hele dagen og kanskje uken igjennom.

Det kan nok bli tøft på enkelte områder og bryte med vaner eller bryte ut av mønster.

I går kveld da jeg la meg, la jeg meg på motsatt side av sengen for å våkne på den siden jeg aldri ligger på. Rart? Ja, men det sørget for at jeg våknet med ett smil, fordi det tok noen sekunder før jeg skjønte at jeg lå på “feil” side i sengen min.

Filofaxen min bytter jeg ut i dag, fordi jeg skal kjøpe meg ny og de dagene som har gått i 2010 fjerner jeg og starter året på 10 juni. Sprøtt sier noe, herlig sier andre.

Jeg har bestemt meg for at dagen i dag er den aller første dagen i resten av mitt liv og det gjør jeg med ett smil og sier

“se opp verden for her kommer jeg “

The heart beating faster and harder than usual, the blood rush through my veins as the wildest river rapids. I still feel the touch of your lips, a warm hand that lay on my back. Oh yes I know that I’m alive

I den siste tiden har både jeg personlig, min familie og min vennekrets opplevd  tap av familie og venner, dette har skjedd enten pga ventet dødsfall men også ulykker og brå og uventet død. Jeg vil her dele noe av min erfaring med sorg og sorg prosessen i håp om at det kan hjelpe andre til å forstå bedre hva de eller andre rundt dem går igjennom i en slik prosess.

Sorg:

Er forårsaket av en stor endring i livet

En normal reaksjon på et dødsfall eller tap i en persons liv.

Kan være vanskelig, stressende og slitsomt, men det er ikke en sykdom

Hjelper oss til å gi slipp på fortiden og tilpasse oss et nytt liv uten den personen som evt er gått bort.

Hvordan påvirker sorg mennesker?

Alle mennesker sørger forskjellig.

Noen mennesker vil føle sjokk og nummenhet i begynnelsen.

Merkelig og smertefulle tanker kan også dukke opp, tanker og forvirring, vantro og tanken rundt om at det bere er en drøm.

Følelser av tristhet, sinne, skyldfølelse, ensomhet, bitterhet, frykt, nervøsitet, kortere lunte og mangel på tillit.

Alle disse følelsene er naturlige.

Mennesker i sorg kan:

Gråte mye.

Legge skylden på andre.

Få maveproblemer og plages med hodepine.

Ha problemer med å sove, klarer ikke hvile, spise eller gjøre små oppgaver

Ha totalt mangel på energi.

Mennesker som sørger kan oppleve:

Sorgen varer lenger enn de trodde.

Det er ingen fasit på hvordan man sørger og det er ingen raske prosess.

Hver enkelt må jobbe seg igjennom hans eller hennes sorg på hans eller hennes måte.

Det er ikke alltid lett for andre å hjelpe.

Sorgen hjelper personen til å takle døden.

Hvis man ikke tillater seg selv å sørge, kan sorgen bli dyp og vises senere som psykiske eller fysiske sykdom.

Sorg er en reaksjon på ett tap.

Det behøver ikke bare være tapet av en som står en nære, det kan også innebære tapet av muligheter, langsiktige mål eller parforhold (samlivsbrudd)

Å sørge er et syndlig utrykk for sorg, snakke med andre om tapet av den avdøde, noen velger å feire deres liv, noen gråter og klemmer på familie og venner for å dele sorgen og få trøst.

Sorg er en prosess ikke en hendelse og det vil ta tid å jobbe seg igjennom den.

Det kan påvirke mange sider i livet ditt. Følelsemessig (følelser, tanker) sosialt ( forhold til andre) og fysisk ( forandringer i kroppen din, plager og smerter).

Du vil kanskje finne deg selv på leting etter nye meninger og stille spørsmål ved din egen tro og verdi.

Hensikten med å sørge er:

Akseptere det tapet man har opplevd.

Jobbe seg igjennom følelsene og tankene på en slik måte at man klarer å innlemme tap inn i livet. Godta forandringene og tillate deg selv å gå videre med livet ditt.

Det finnes ingen ting som heter “normal” sorg, det er personlig og blir påvirket av mange faktorer som, hvilket forhold man hadde til den avdøde. Årsaken til dødsfallet og situasjonen rundt dødsfallet (forventet død, eller uventet å brå død. ) Relgion, alder, kjønn og hvilken støtte og hjelp som er tilgjengelig når sorgen setter inn.

Du vil overleve sorgen din, uansett hvor hard og smertefull den kan være.

Husk at det å komme seg etter ett tap og gå videre med livet skal ikke være en følelse av skyldfølelse. Det betyr ikke at du var mindre glad i den du har mistet.

Det og komme seg etter en sorg periode skjer ikke over natten. Det tar tid og tållmodighet og komme over sine følelser, det samme gjelder det å komme seg tilbake til daglig ryttme og gjøremål.

Sorg er jobb, det krever mye både fysisk og følelsesmessig og dette igjenn  kan få deg til å føle deg helt utmattet.

Unngå å sammenlign din egen sorg prosess med andres måte å sørge.

Sorg er personlig og ingen sørger på samme måte og det finnes ingen fasit på sorg.

Ikke tving deg selv til å føle noe du ikke gjør. Mennesker rundt deg kan si at du burde vært “tilbake til normalen snart” eller “det har gått flere mnd, du burde føle deg bedre nå” Ikke la dette presset endre din måte å sørge på. Ta vare på deg selv, og innformer andre om at sorg er forskjellig fra menneske til menneske og at du kanskje går saktere igjennom denne prosessen enn ventet.

Bruk den tiden DU trenger på sørge, det er viktig for deg selv og for din fremtidige helse.