Man kan ikke se det igjennom mitt smil.
Men det tok litt tid å bli frisk,
Jeg jobber fortsatt for det dag og natt.
Bare det å fungere igjen , du vil ikke tro hvor mye tid det tar å rette opp en ødelagt sjel og ett knust hjerte.

Ja, kanskje jeg fortsatt kjenner det stikker inn i mellom, men man kan ikke fortelle det ved å se på meg.
Det er arr som ingen kan se, det var en kamp for å overleve og kanskje jeg var heldig den gangen.

Men det gjør bare vondt når jeg gråter.

Del dette med andre

Men det vi kjemper for gir oss dype sår i blant.

Og når jeg lengter etter varme, ømmhet og sterke armer.

Vil du da bære meg forbi broer som jeg brant?

Og når alt er svart som en høstenenatt og sjela blør.

Kan jeg da komme til deg så du kan trøste meg?

Kan jeg få ligge inntil deg?

Eller vil du avvise meg?

Og når ulven står å uler ved fullmånen der ute og smertens bleke ansikt jager meg.

Når gleden blir uoppnålig og all motgang gjør meg dårlig, kan jeg da snakke med deg om alt som plager meg?

Og når søvnløshet og uro har slått rot i meg.

Og tommheten omkring meg blir for stor for meg.

Viss jeg da krype inntil deg, vil du da trøste meg?

Når de som var mine venner har snudd ryggen til å gått, kan jeg da hvile hos deg, slik at du kan ro meg trygt i land?

Kan jeg ta din hånd for å vise at det er så mye jeg kan gi?

Kan jeg?

Del dette med andre

Del dette med andre

Det er mange grunner til at jeg er mørkredd.

Det er mange grunner til at jeg har angst.

Det er mange grunner for at jeg gråter meg i søvn.

Det mange grunner til at jeg aldri vil respektere kroppen min som den er.

Men DU er en av grunnene, og du rakk å dø før jeg fikk spurt deg hvorfor?

Og det er mange hvorfor og hvordan.

Mange ganger sitter jeg å håper at det var din dårlige samvittighet som drev deg i døden, selv om jeg vet at sjansene for det er små.

Jeg hater deg, selv om du er død og aldri mer kan røre meg eller andre, så hater jeg deg.

Jeg trodde jeg som voksen ville komme over de overgrepene du gjorde mot meg.

Men jeg kan fortsatt stå i butikken eller andre steder og høre en stemme som ligner på din, kjenne lukten som minner om deg, eller høre noen rope ut samme navnet som du hadde. Og helt uten forvarsel er jeg tilbake mange år i tid og panikken og tårene kommer og det er noen ganger så bena nesten svikter under meg. “Panikkangst” kaller de det

Jeg kan nesten kjenne du klemmer til rundt skulderene min med de store hendene dine og presser meg inn mot veggen. Du legger en finger over munnen og sier “hysj! Husk store jente gråter ikke”

Jo jeg gråt og jeg gråter enda, både når jeg er våken og når jeg sover, men nå som den gang, sjelden så noen ser eller hører det.

Om du hadde visst hvilken skade du gjorde, ville du gjort det allikevel?

Jeg vil aldri få svar, har mange ganger stått på grava de og gråt og  nesten ropt spørsmålet ut i tomme luften. Andre har snudd seg og sett på meg og trodd jeg gråter og snakker med meg selv fordi jeg savner deg. Men grunnen til at jeg står på knærne forran grava di og lar gråten ta meg, er ene og alene fordi jeg hater deg, for det du gjorde mot meg og fordi du aldri vil kunne gi meg noe svar.

Du tok den feigeste løsningen jeg kjenner til for å løse dine problemer. Du tok ditt eget liv. Jeg håper du led, jeg håper du rakk å tenke litt før hjertet stoppet.

Jeg sto på kanten da froskemenn dro deg opp på land, du stirret på meg. Øynene var helt livløse. Blikket mitt leitet etter høyre hånden din, for og være sikker ville jeg se. Jeg ville se om du manglet en finger.

Men jeg rakk det ikke før ambulangse folk startet med gjennopplivning. Jeg ble skjøvet til side mens de jobbet med den livløse kroppen din.

Men jeg fikk sjekket det senere og da var jeg helt sikker på at det var deg. Jeg var lettet over at jeg slapp og være redd deg noe mer, slapp og være redd for at du skulle kunne klare å være alene med min lille datter.

Men på samme tid var jeg sint, fordi jeg så gjerne ville ha svar på mine spørsmål. Men svarene tok du med deg i graven.

Jeg kan aldri tilgi deg for det du gjorde mot meg, men jeg vet nå i dag at det du gjorde var galt og det var ikke min feil.

Men jeg HATER deg!

Del dette med andre

Del dette med andre

Del dette med andre

This is an incredibly beautiful song. I recommend everyone to take the time to listen to this song with Maria Mena:)

Del dette med andre

http://vesleheder.blogg.no/

Uff….

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg må åpne et blogg innlegg med det ordet. Virker som det aldri tar slutt.

«Jeg vet du ikke vet det selv. Men hadde du visst hvor mye så enkle ord fra deg faktisk sårer meg. River ut hjertet mitt og knuser det og alene blir jeg stående å plukke opp bitene, og ingen er overhodet klar over hva som berører meg. Jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne fortalt deg dette men jeg tør ikke og jeg tviler på at jeg noen gang blir tøff nok til å gjøre det.

I dine øyne er vi kun gode venner og du aner ikke at hver gang du sitter ved siden av meg og fortelle meg ting som plager deg og når jeg ser i øynene dine at du har det vondt så gråter jeg inni meg og bare vil ta rundt deg og fortelle deg at jeg er her og at alt vil bli bra. Men jeg får aldri gjort det fordi jeg ikke tør.

Når du er i nærheten så skriker hjertet mitt og kroppen min etter deg men du hører det ikke.

Fordi det ikke er mulig at du skal høre det, fordi ordene som lengter etter å komme ut ikke klarer å finne veien og riktig måte og komme ut på. Jeg spør meg selv : hva skal jeg gjøre? Hvor lenge skal jeg sitte slik? Har det ikke holdt på lenge nok?

Eneste svaret jeg sitter igjen med hver gang er : Ta motet til deg, den som intet våger intet vinner.

Men faen, jeg vet du vil gi meg svaret jeg ikke ønsker og jeg er ikke sterk nok til å takle det. Da vil jeg heller sitte slik som nå en å få det bekreftet det jeg hele tiden frykter.

Jeg ønsker ikke bare være ei venninne, jeg vil ikke dele deg med noen. Det eneste jeg ønsker er å kunne få være den ene som får ha deg for meg selv. Den ene som kan få deg til å si : Beklager men jeg har ei som venter på meg hjemme.

Men det skjer ikke, det vet jeg. Du er en person som trenger friheten sin og muligheten rundt seg. Den muligheten klarer ikke jeg å stoppe. Jeg sitter å hører på deg og smiler og enig hver gang du prater om det men hadde du bare visst at de gangene så knuses jeg innvendig men jeg viser det ikke fordi jeg prøver alt jeg kan å være ei god venninne.

Det krever så mye styrke og energi fra meg at jeg ikke lenger vet hvor jeg skal finne den styrken og energien for den er brukt opp og jeg leter inni meg så lang jeg kan men jeg finner ikke mere.

Sitter om kvelden og føler at jeg ikke lenger vet hva jeg skal gjøre fordi øynene mine er for såre til å felle en eneste tåre til og kroppen min er for sliten til å lete de frem.

Jeg vil bare hyle men vet at ingen vil høre meg.

Ønsker du kunne sittet hos meg når jeg kommer inn døra og ta meg i mot, at du kunne tatt rundt meg og fortalt meg alt jeg ønsker å høre.

Hjertet mitt dunker fortere og gjør enda mere vondt når en stemme sier til meg at dette ikke kommer til å skje.

Hvorfor kan du ikke bare lese tankene mine og fortelle meg at du har det på samme måten og at alt kan ordne seg om vi gjør dette sammen.

Jeg ville stått ved din side uansett hva som hadde skjedd. Trøstet deg når du trengte det, sagt de rette ordene når du hadde trengt å høre dem. Ligget inntil deg om natten når du hadde ønsket det.

Jeg ville gått gjennom ild og vann for deg for at du skulle hatt det bra. Holdt tårene dine for meg selv når du hadde vist meg dem, tatt deg i mot når du føler at du faller og ikke klarer mere.

Hvorfor vil du ikke slippe meg innpå, gi meg tilliten så jeg kan bevise for deg at jeg aldri vil deg noe vondt og aldri ønsker å såre deg.

Hjertet mitt følger deg på den lange veien mot det rette, men dessverre så vet jeg at jeg aldri blir den rette og det må jeg finne en måte å klare å leve med uansett hvor vondt det gjør meg. Men jeg ønsker deg kun det beste i livet ditt. Håper du vet det og kan tro og stole på det jeg sier.»

Jeg elsker et menneske som ALDRI kommer til å elske meg <3

Del dette med andre

Del dette med andre

Det er både vondt, vanskelig og godt på samme tid, å forelske seg i voksen alder.

Mye av det som er vondt å vanskelig står man faktisk for selv, det er det usikkerheten som gjør. Og usikkerheten kommer gjerne opp rundt tidligere erfaringer i livet.

Det er nok litt lettere å være 15 år og forelsket, enn å bli det i voksen alder.

Man har også masse andre spørsmål  i hode som voksen enn man har som 15 åring, for når man er 15 år så har man allerede ett bilde oppe i hode om hvordan ting skal bli eller være.

Som voksen, så vet man at slik blir det nok dessverre veldig skjelden.

Som voksen, så har man som regele en del bagasje, som kan virke mer ødeleggende enn det gjør godt. Bagasje som skaper frykt for å tabbe seg ut og skremme noen bort.

Man har masse spørsmål  ettervært som følelsene blir vekket til live og det største problemet som kan dukke opp, er at man ikke tør å konfrontere den andre parten om hva man føler og at man kanskje lurer på hvor man står.

Vi har alle behov for å vite hvor vi  er på vei og om vi går alene eller sammen med den personen man har følelser for.

Min taktikk er:  Når jeg får misstanke om at følelser kommer til å se dagens lys “kveler” følelsene ved fødtsel, rett å slett for å slippe å bli såret. Jeg stenger meg totalt, jeg har ingen ønske om å bli såret og på den måten ødelegger jeg for meg selv.

Jeg tror at en bekjennelse av min spirende forelskelse  vil skremme den andre parten slik at den vil bli borte og på den måten lurer jeg meg selv til å tro, at vis jeg ikke spør eller konfronterer så slippet jeg å bli såret. Men det er jo ikke riktig, mange sier til meg “er det ikke bedre å få vite nå og kanskje ikke få det så vondt, enn å vente til følelsene er enda sterkere og man kanskje blir helt knust”?

Jo det er jo det, men når man er livredd for svaret og nesten får angst når man tenker på det. Ja da er det lettere og bare la det være og la ting fortsette. Men dette er helt feil og er mer ødeleggende enn det er bra for begge parter.

Hva med bare å si “jeg er glad i dag” og ta det som kommer. Alle har behov for å vite at man blir satt pris på om man er 15 eller 50.

Vi mennesker er  avhengi av kjærlighet for å kunne overleve, ensomheten er det ingen av oss som ønsker å se i øynene.

Så husk, neste gang du er sammen med noen som du selv mener betyr noe for deg.  Si det til han/henne “jeg er glad i deg” Jeg kan love det at du vil glede noen og kanskje gi en person svar på noe som har vært ett spørsmål for han/henne, men som aldri har blitt stilt.

Del dette med andre