Jeg hater deg!

Det er mange grunner til at jeg er mørkredd.

Det er mange grunner til at jeg har angst.

Det er mange grunner for at jeg gråter meg i søvn.

Det mange grunner til at jeg aldri vil respektere kroppen min som den er.

Men DU er en av grunnene, og du rakk å dø før jeg fikk spurt deg hvorfor?

Og det er mange hvorfor og hvordan.

Mange ganger sitter jeg å håper at det var din dårlige samvittighet som drev deg i døden, selv om jeg vet at sjansene for det er små.

Jeg hater deg, selv om du er død og aldri mer kan røre meg eller andre, så hater jeg deg.

Jeg trodde jeg som voksen ville komme over de overgrepene du gjorde mot meg.

Men jeg kan fortsatt stå i butikken eller andre steder og høre en stemme som ligner på din, kjenne lukten som minner om deg, eller høre noen rope ut samme navnet som du hadde. Og helt uten forvarsel er jeg tilbake mange år i tid og panikken og tårene kommer og det er noen ganger så bena nesten svikter under meg. “Panikkangst” kaller de det

Jeg kan nesten kjenne du klemmer til rundt skulderene min med de store hendene dine og presser meg inn mot veggen. Du legger en finger over munnen og sier “hysj! Husk store jente gråter ikke”

Jo jeg gråt og jeg gråter enda, både når jeg er våken og når jeg sover, men nå som den gang, sjelden så noen ser eller hører det.

Om du hadde visst hvilken skade du gjorde, ville du gjort det allikevel?

Jeg vil aldri få svar, har mange ganger stått på grava de og gråt og  nesten ropt spørsmålet ut i tomme luften. Andre har snudd seg og sett på meg og trodd jeg gråter og snakker med meg selv fordi jeg savner deg. Men grunnen til at jeg står på knærne forran grava di og lar gråten ta meg, er ene og alene fordi jeg hater deg, for det du gjorde mot meg og fordi du aldri vil kunne gi meg noe svar.

Du tok den feigeste løsningen jeg kjenner til for å løse dine problemer. Du tok ditt eget liv. Jeg håper du led, jeg håper du rakk å tenke litt før hjertet stoppet.

Jeg sto på kanten da froskemenn dro deg opp på land, du stirret på meg. Øynene var helt livløse. Blikket mitt leitet etter høyre hånden din, for og være sikker ville jeg se. Jeg ville se om du manglet en finger.

Men jeg rakk det ikke før ambulangse folk startet med gjennopplivning. Jeg ble skjøvet til side mens de jobbet med den livløse kroppen din.

Men jeg fikk sjekket det senere og da var jeg helt sikker på at det var deg. Jeg var lettet over at jeg slapp og være redd deg noe mer, slapp og være redd for at du skulle kunne klare å være alene med min lille datter.

Men på samme tid var jeg sint, fordi jeg så gjerne ville ha svar på mine spørsmål. Men svarene tok du med deg i graven.

Jeg kan aldri tilgi deg for det du gjorde mot meg, men jeg vet nå i dag at det du gjorde var galt og det var ikke min feil.

Men jeg HATER deg!