Dette innlegget er rettet til Norges regerende statsminister Jens Stoltenberg & Co. Og det vil også dermed si at han/dem får ikke bare en kaktus av meg, men to. Både en forran og en bak.
Jada, jeg vet at valget er over og stemmer er telt opp og alt er i sin skjønneste orden. Men under valgkampens hete så la jeg inn ett innlegg på vår alle kjære Jens sin blogg, selvførgelig i det håpet at jeg skulle få svar på mine spørsmål, enten fra han selv (noe jeg betvilte allerede fra starte) eller en av hans utallige ”hjelpere.”
Jeg ventet i spenning på hva han mente om fattigdommen i Norge og hva han og hans ”medsammensvorende” hadde planer om å foreta seg i de farvannene. La også frem en del hartslående fakt om saken. Og tenkte i mitt stille sinn at dette skulle bli spennende, men tiden gikk og ingen svar denne bondetuppen fikk.
Men alle andre som la inn spørsmål om skole, eldreomsorg og sykehuskøer fikk fyldige svar, fra en eller annen sopp i AP!
Neders i dette innlegget kan du lese hele mitt innlegg på bloggen til Jens stoltenberg http://mittarbeiderparti.no
Jeg må innrømme at når jeg fikk med på tittekassa før valget at den godeste Jens står og sier ”Alle skal bli hørt” Ja, jeg skal ikke gjenta hva jeg sa høyt i min egen stue akkurat da.
Bitter! Ja jeg er bitter fordi samfunnet, staten og kommunen straffer meg fordi jeg ble syk og det som er mer vondt er at det er ikke bare jeg som blir straffet, men også mine barn.
De to siste årene har jeg mang en gang sittet med tall over fattige i Norge, det er nå mellom 80 000 og 90 000 fattige barn i Norge og det er nok ikke bare barn med invandrerbakgrunn vi snakker om her. Antagerligvis er også tallene høyere. For jeg har kommet tett inn på en del mennesker som ikke får ting til å gå rundt hver mnd. Men utenpå kan man ikke se det, fordi de skuler sin skam bak lukkede dører, har møtt mennesker som heller sulter enn å gå på sosialkontoret.
For en tid tilbake var jeg i kontakt med Bank2 og la frem ett forslag som gikk ut på at kommunene skulle stille som garantister/kausjonister for de som hadde såpass lav gjeld at de ikke fikk gjeldssannering. Slik at man skulle slippe 10 regninger på 500 kr i mnd, men i stedefor få samlet alt under ett lån og en regning. Bank2 mente dette var gjenomførbart og var villig til å være med meg på tinget for og leggefrem dette. Frem til det hadde jeg hatt en grei dialog på tlf og via epost med med stortinget (nevner ingen navn), men da de skjønte at jeg kunne redgjøre for min ide, med både dokumetasjon og Power Point hørte jeg ikke noe mer.
Er det slik å forstå, at det er greit så lenge du bare har det i kjeften slik som de på tinget. Da blir du akseptert og tatt inn i varmen, men viser du deg som en person som har litt hår under armene og faktisk gjør litt research så slenger de døra i tryne på deg?
Fordi om man ikke er en veltalende og glattsleiket politiker, så er det ikke dermed sakt at man ikke klarer å løse ett samfunnsproblem. Jeg kan vedde på at det er mange mennesker rundt om i Norge som kan gi Jens & Co ett par gode tips og råd om hvordan ting skal gjøres. Ja, vi tenker kanskje ikke så mye på hvor mye penger som må brukes, men det er her man kan gjøre noe som mange kaller ”SAMARBEID” er ikke sikker på om AP vet hva det er. Men ring meg så kan jeg coache dere litt i det. For som familieforsørger under fattigdomsgrensen, må man nemlig kunne kunsten å samarbeide.
Og til den hyggelige AP representanten i min hjemkommune, som så flott proklamerte ovenfor meg at ”det finnes ikke fattigdom i Norge.” Neivel, jævla synd at du ikke har hørt om Specsavers, for jeg tror brillene dine var utrangert. Alle tilbakemeldinger fra sosialetaten, frelsesarmeen og ikke minst fattighuset i Oslo tyder på at fattigdommen i Norge bare stiger.
Jeg skal jo ikke bare klage, de på stortinget gjør en flott innsats på mange områder.
Eksepel kan nevnes.
Skole for alle, kjempe flott. Men hva med de som ikke går på skolen, eller som er noe eldre, slik at skolebenken ikke frister?
Trygge jobber. Kjempe bra, det trengs i lille Norge. Men hva med de som ikke kan jobbe eller midlertidig er satt ut av arbeidslivet pga langvarig sykdom?
Full sykehjemsdekkning. Dette er jo en ting som er en nødvendighet. Men hva med de som ikke har planer om å komme på alders og sykehjem riktig enda?
Det blir gjort masse for barn, ungdom og eldre og det er jo kjempe bra for alle sin del. For alle blir vi gammle om vi vil eller ikke og de fleste av oss får barn og barnebarn med årene. Og vi ønsker alle at våre etterkommere skal få en trygg fremtid med bra utdannelser. Men hva med årene mellom skolegang og aldershjemmet for de som ikke kan jobbe pga permanent sykdom eller langvarig sykdom? Hva skjer der?
En ting til som jeg gjerne vil få klasket ned i dette innlegget og det er følgende.
Man kan være fattig fordi om, man har tv og tak overhodet!
Her kan du lese det innlegget som Jens Stoltenberg valgte å overse.
Kjære, kjære Jens.
Min sykdom går utover mine barn, fordi min sykdom har gjort meg fattig.
Jeg har to barn på skole og begge har de siste årene fått spesielt opplegg på skolen pga AD/HD noe som har fungert veldig bra.
Min eldste sønn startet nå i august på 1 året på vgs her i hjem kommunen, men nå har han ingen lyst til å gå der lenger, fordi jeg ikke har råd til å kjøpe den bærbare pc’en skole forlanger att han skal ha, selv om vi bare må betale 1000 kr. Jeg har ikke 1000 kr, han ønsker ikke å delta på verksted timene selv om han har lyst.
Hvorfor? jeg har ikke klart å skrape sammen penger så vi kan kjøpe arbeidsbukse og vernesko til han.
Jeg føler meg som en så utrolig dårlig mor som ikke klarer å hjelpe min sønn igjennom dette, jeg skammer meg over meg selv, selv om jeg vet at det ikke er min skyld at jeg ble syk.
Og det jeg ikke skjønner hvorfor skal det gå utover mine barn, hvorfor skal mine barn straffes for at jeg fikk dårlig helse?
Kan du svare meg på det Jens?
Jeg sitter her og gråter mine tårer, fordi jeg vet at om noen dager så må de 1000 kr på den pc’en være betalt, arbeids bukse og verneskoene må være på plass senest onsdagen til uka.
Vet du hvor vondt det er å se min 16 år gamle sønn i øynene og si “jeg skal prøve gutten min, men jeg kan ikke love noe”
Har time på sosialkontoret på mandag, men jeg vet allerede svaret, det blir det samme som bestandig. “Beklager vi har behandlet søknaden din med skjønn og kommet frem til at dere har nok til livsopphold.
Faen Jens, livet er vel mer en husleie og livsopphold, hva med det andre som barn egentlig burde ha rett til å få og få delta i og få oppleve.
Ferie, fritidsaktiviteter, henge litt sammen med venner og ha 50 eller 100 kr i lomma og kanskje å ha muligheten til å spandere en brus på den jenta man liker mest.
Jeg har de siste 2 årene solgt alt jeg har hatt av verdier, bare for å kunne gi de menneskene som betyr mest for meg litt ekstra, mine barn.
Men nå har jeg ikke mer og selg lenger.
Rehabiliteringen min rekker ikke til regningene og husleien engang. Hvorfor? Jo for når staten har betalt ut mine rehabiliteringspenger så tar dem 30 % tilbake i tvangstrekk.
Min inntekt i mnd er på ca 8500, det kommer helt an på hvor mye staten bestemmer seg for å ta tilbake på gjelden min.
Hver mnd sitter min 16 år gamle sønn sammen med meg og vi går igjen regnskapet. Og regner ut hva vi har igjen å handle for, noen ganger er det 800 andre ganger 1000 og til jul er det muligens 1500 kr vi disponerer.
Og vet du hva min sønn sier til meg når han gir meg en klem ” Gjør ikke noe mamma, vi skal klare dette. ”Jeg bare spiser mindre” Er det sånn det skal være i årene som kommer? For sånn har jeg hatt det i snart 5 år. Og gjeldsordning får jeg ikke for de jeg har for liten gjeld. Men jeg har for stor gjeld til og klar meg på egen hånd.
Jeg er så sliten av alt dette, det eneste som kan få mine barn igjen videregående er nok ett mirakel.
Nei jeg er ikke spesielt kristen, men jeg har begynt å be, ikke for meg selv men for mine barn.
Vi er mange i min situasjon, mange som i de sene timer sitter og gråter over ting som barna har sagt de trenger, men som vi vet at vi ikke har råd til å betale.
Ferie er luksus, fritidsaktiviteter er for dyrt. Min minste sønn trengte ortopediske ileggsåler til sine sko. De kostet den nette sum av 1200 kr, det var 200 kr mer enn jeg hadde til disposisjon den mnd. Men han måtte ha det, ingen hjelp å få fra stat eller kommune så jeg solgte sykkelen min.
Slik at han kunne få det bedre i gymtimene på skolen.
Er det ett slik Norge man vil ha?
Er det ett slik Norge du drømmer om?
Du må ikke missforstå meg, du gjør en bra innsats for Norge, men ikke glem oss som til tider ikke har råd til å spise for de barna skal ha skolemat med seg dagen etterpå.
Vær så snill og ikke glem oss!
Godt innlegg!
På tide at politikerne ser litt på hva som må gjøres for at vi alle skal få det bra. Det første som må skje er at de innrømmer at det finnes store problemer her i landet. Det fine er at det skal relativt enkle grep til for å bedre situasjonen til vanskeligstilte. Det behøver ikke bli så dyrt heller fordi, de fleste som det her er snakk om, mer enn gjerne gir noe tilbake til samfunnet. Det hele er snakk om politisk prioritering.
Hvor mange årsverk med oppegående arbeidsfolk gikk egentlig med i valgkampen? Hadde disse menneskene holdt seg på jobben under valgkampen ville samfunnet fått så mye inn i skatt at et tiltak ville vært finansiert. Da kunne de som er forhindret fra å jobbe p.g.a. sykdom sikkert delt ut litt flygeblader og roser til folk utenfor sin lokale butikk. Om man til og med hadde brudd i begge bein og armer kunne man sikkert sittet noen timer på et gatehjørne og pratet et politisk parti sin sak. Tenke nytt. Ja, det er på tide at noen begynner å tenke nytt. På våre gamlehjem er det faktisk forferdelig mange oppegående mennesker som veldig gjerne ville stilt opp og hjulpet til, der er det mange som ikke har annet å gjøre enn å kjede seg. Kunne de fått spørsmålet om de ville hjelpe til ville dette vært like stas som julemiddagen og de kunne fortsatt følt seg nyttig.
Det at et politisk parti ikke klarer å svare på et innlegg som ditt er ikke bra, troverdigheten til politikerne blir enormt svekket. Det er meget ille når det er selveste statsministeren som feiger ut. Men sånn er det, når man har sine rådgivere rundt seg er og de kanskje er uenige seg i mellom, da ble vel lille Jens forvirret og tenkte; hvis jeg ikke svarer; glemmer de det sikkert……
Er jo det som er problemet, at Lille Norge ikke skal ha noe flekker på sitt gode navn og rykte. Men saken er den, at Lille Norge begynner å få ganske store problemer, som til stadighet feies under teppe på statsministeren sitt kontor.