Når vi først er inne på bygde Norge.

Jeg var jo så kjekt innom bygde Norge i forrige innlegg.  Og har derfor litt lyst til å holde meg i de små grender i dag også.

Bygde Norge har nemlig nå åpnet for kontortid for kjeltringer. Tidspunktet er mandag til torsdag kl: 15:00 til kl 09:00. Kontortid i helgene er fra fredag fra kl 13:00 til mandag 09:00, altså langhelg. Fellesferien er det kontortid døgnet rundt.

Dette ble jeg klar over etter en litt små hissig diskusjon som jeg hadde på det lokale politihuset i bygda. Der de faktisk hadde hengt opp store plakter, om når det var mulig på døgnet å få tak i politi.

Det hele startet med at jeg over en periode fikk en del ufine og litehyggelige e-poster. I forbindelse med ett nettsamfunn jeg var medlem av, skal ikke nevne navn. Men som mange andre mennesker som har e-post, det er gjerne det man sjekker når dagen starter i tilfelle det her skulle ligge noe viktig.

Som f. eks en drapstrussel eller fire, trussel om nedbrenning av boligen din osv. Dette er jo ting som er greit og få med seg i tilfelle noen på politihuset har tid, lyst eller anledning til å ta i mot, se på, henlegge for så og bruke anmeldelsen som basketball under lunsjen.

Det er nemlig stort sett dette som skjer når man i dag legger inn anmeldelser på drapstrussel eller andre dypt krenkende henvendelser hos politiet, gjort via internett eller e-post.. Svare man får når man henvender seg er gjerne, ”dette har vi ingen oversikt over” eller ”vi kan ikke kontrollere dette” eller en annen versjon, ”dette er langt bortenfor vår rekkevidde.”

Disse uttalelsene kan også tolkes på følgende måte. ”jeg har ikke skrudd på pc-en enda” eller ”jeg har glemt å sette over kaffen” eller den siste versjonen ” dette rekker vi ikke før vi skal hjem”

En drapstrussel over e-post er tydeligvis ikke en ordentlig drapstrussel, selv om personen gjør dette gjentatte ganger som hver dag f. eks eller to til tre ganger pr uke, vet hva du heter, hvor du bor, hva din bedre halvdel heter, hvor du handler eller hvor du jobber eller parkerer bilen din for den saken skyld.

Det blir uansett bare stemplet som barnestreker. Ok, la oss si det er barnestreker eller tenåringsnykker fra en fjortiss som sitter og kjeder seg hver dag etter skolen. Allikevel så fører jo dette med seg en viss grad av utrygghet og sjelving i benklærne hos den personen som mottar slike trusler. 

Jeg er ikke kjent for å være redd min egen skygge, så noen e-poster klarer ikke å skremme meg ut av mitt gode skinn. Men etter press fra familie og venner valgte jeg å ta med meg disse e-postene til politiet for og anmelde saken, da alle var skjønt enige i at drapstrusler var en ganske alvorlig sak, selv om det kanskje bare var ment som spøk (noe jeg antar at det var).

Men merkelig nok, selv om jeg hadde vert så omtenksom og fylt ut anmeldelsen før jeg møtte opp på politihuset, slik at politibetjentene ikke skulle slite ut verken fingrene eller tastaturet på min bekostning. Ble jeg faktisk frarådet å legge inn en politianmeldelse, begrunnelsen var at saken nesten garantert ville bli henlagt.

Hallo!!! Skal man føle seg trygg eller skal man føle seg trygg? Hvor vanskelig kan det være for politiet og sjekke ut IP adressen til de(n) personen (e) som hadde vert så hyggelig å sende meg alt annet enn kjærlighetsbrev på e-post den siste tiden.

 Uansett så ble vi da stående å diskutere frem og tilbake om min sak, til slutt ga jeg opp den politibetjenten som står ovenfor meg. Legger politianmeldelsen på skranken sammen med utskriftene av e-postenene som jeg egenhendig hadde brukt både tid, energi, papir og blekk på å skrive ut selv. Ba betjenten om å hente sin overordnede slik at jeg kunne få snakke med noen som hadde litt mer makt, enn å drikke kaffe og løse Donald kryssord på jobben.

Personen ser på meg med hånlig flir og forteller meg med smør myk stemme ”han sitter dessverre opptatt i ett avhør, men jeg kan få han til å ringe deg etter at han har sett på saken din. Men jeg kan ikke love deg at han har muligheten til å gjøre det i løpet av denne uken”

Her står vi da på politihuset på mandag morning kl er ca 09:30 og skal levere inn en anmeldelse på gjentatte drapstrusler via e-post. Også får jeg beskjed om at det er ikke sikkert noen har tid til å se på saken min i det hele tatt den uken.

Ja, ikke vet jeg hva disse krever høyere lønn for men, noe må det da være.  Personen i uniform setter seg ned på en kontorstol som står foran en data og begynner og kjøre rundt på stolen som en liten drittunge bak skranken, snurrer ett par ganger rundt og stopper opp.

Personen ser på meg  med noe av det mest måpende blikket jeg har fått siden jeg vikarierte i førsteklasse.  h*n utbryter ”Ja var det noe mer dere skulle si da?” Jeg begynner å le, ”skulle ikke du få noen til å ringe meg når saken min var sett på?”

Total stillhet ved skranken. Må nesten tas med at det i tiden vi hadde stått der og diskutert, så hadde det selvfølgelig kommet flere mennesker til politihuset med egne ærender.  Personen reiser seg og retter litt på uniformen som ho mor sikkert har strøket litt på, før h*n gikk på jobb og svarer med sin mest bryske stemme ”Jo frue. Det stemmer, så da vil min kollega ta kontakt med deg. ”

Ny stillhet, før jeg spør  ”Hvordan da?” Her kommer forvirringen for fullfart. H*n som står bak skranken blir lettere rød i ansiktet og hever stemmen en smule, slik at andre som også var til stede skulle høre hva h*n sa. ”Som jeg sa tidligere, vi ringer deg” Jeg måtte jo stille det samme spørsmålet igjen. ”Hvordan?”

 Personen begynner febrilsk å rote i papirene sine og i anmeldelsen min, til slutt slår han opp på dataen og oppdager at de har ingen telefonnummer på meg.  

H*n blir enda mer rød i ansiktet og ser på meg med trass i blikket, men jeg står der å gir personen mitt mest blennede colgate smil.   

Endelig forstår personen at de ikke har noe telefonnummer å ringe meg på. Jeg lar saken være og noterer nummeret milt på en lapp, legger den på disken med beskjed om at jeg har hemmelig telefonnummer, så det hadde vært fint om det fortsatte å være det.

Dette er nå tre uker side, men jeg har enda ikke fått snakke med politibetjenten som var opptatt i avhør. Hvordan kan det ha seg tro, kan ikke komme på at de har streiket noe i de siste tre ukene heller, verken for lang arbeidstid eller for lite smultring levering. Nei, min anmeldelse havnet nok i søpla i det jeg gikk ut døren tenker jeg;) Men jeg mottar fortsatt e-poster med små søte meldinger om at jeg snart skal dø. Men jeg er av den oppfattning, hadde noen virkelig hatt lyst til å sende meg til Hades, så tror jeg ikke de hadde brukt tid og energi på å sende meg e-post for å fortelle meg det.

Men det er kanskje på tide at deler av den Norske politibesetningen slutter å stå og klø seg i hekken. Og kanskje begynner å gjøre jobben sin. Og kanskje også inn i mellom kan oppføre seg som normale mennesker og ikke tro de blir superhelter på grunn av en uniform.

Så ukens kaktus går til politiet.